Alandor - Ørkenvandring (offisiell musikkvideo)

Описание: Låten "Ørkenvandring" er mitt forsøk på å portrettere hvordan mange opplever å leve med usynlig sykdom, fibromyalgi, kroniske smerter og fatigue. Ikke som et øyeblikk av smerte, men som en langvarig tilstand der energien må fordeles nøye, og der hverdagen ofte føles som en stille marsj gjennom et landskap uten skygge.

Låten er fra albumet "Lilla Rustning".

Ørkenen i teksten symboliserer perioder der kroppen ikke gir pauser - heller ikke når man trenger dem mest. Der symptomene ikke alltid synes utenpå, men likevel former hvert valg, hvert steg og hvert forsøk på å finne beste vei framover. Fatigue blir ikke fremstilt i låten som "latskap" eller "svakhet", men som en reell, fysiologisk begrensning - noe man lærer å ta hensyn til, ikke noe man bare kjemper seg raskt forbi.

Denne låten handler ikke om å komme frem, men om å fortsette å gå. Om å finne verdighet i utholdenhet, og mening i det å bli værende, også når hastigheten i livet må senkes og håpet tidvis falmer.

Ørkenvandring er en anerkjennelse av dem som lever med usynlig sykdom, og som hver dag gjør sitt beste i et landskap som ikke alltid gir svar.

Jeg ser deg.

Vennlig hilsen,
Alexander Andorff (Alandor)

Likte du låten? Gi den gjerne en tommel opp - og følg meg gjerne i sosiale medier:
  / kiropraktoralexanderandorff  
  / kiropraktor_alexanderandorff  

HELE SANGTEKSTEN (husk å trykke på CC - subtitles for tekst i videoen):

[Vers 1]

Før har jeg gått meg vill i mørket i smerte,
vært tørr som en ørken i hjerte.
Gikk dag etter dag uten skygge å nå.
Bar natta i meg før mørket fikk slå.
Luftspeilinger av håp i det fjerne jeg så,
jeg bar tørsten lenge – og lærte å forstå.
At veien jeg gikk ikke handlet om fart,
men å overleve sola med hjertet i takt.

[Refreng]
Jeg gikk uten skygge, uten vann,
med hjertet i brann og dype savn.
Ørkenen tok ikke navnet mitt,
jeg sto igjen der andre ga opp sitt.

[Vers 2]
Jeg sto der det brant, og ble stående fast,
bar varmen og vekten – inntil noe brast.
Ørkenen presset, men tok ikke alt,
jeg gikk videre med sår av salt.
Jeg skjønte til slutt hva reisen var,
å lytte når kroppen endelig sa "KLAR".
Så jeg vandret, ikke fri, men hel,
med ørkenen i meg – og meg i meg selv.

[Refreng]
Jeg gikk uten skygge, uten vann,
med hjertet i brann og dype savn.
Ørkenen tok ikke navnet mitt,
jeg sto igjen der andre ga opp sitt.

[Verse 3]
Jeg sluttet å kjempe mot varmen i meg,
sluttet å late som om flukt var en utvei.
Lot dagene brenne, lot nettene stå,
fant styrke i det jeg ikke kunne nå. Jeg løper ikke lenger fra varmen jeg kjenner,
den formet meg sakte, den brente og brenner.Jeg gikk hele veien, med alt som var slitt,
ørkenen tok ikke navnet mitt.

[Refreng]
Jeg gikk uten skygge, uten vann,
med hjertet i brann og dype savn.
Ørkenen tok ikke navnet mitt,
jeg sto igjen der andre ga opp sitt.Ørkenen tok ikke navnet mitt.