#293

Описание: En traumatisk hendelse påvirker oss dersom den får stor plass i vårt psykiske liv. Dersom vi klarer å dempe hendelsens avtrykk, kan vi leve videre uten symptomer.

På forskning.no kan vi lese en artikkel som forteller at minnene om en traumatisk hendelse, som blir et referansepunkt i livet ditt, kan forlenge lidelsene. Det viser forskning på personer som var på jobb i regjeringskvartalet 22. juli 2011.

Blant dem som var på jobb da bomben eksploderte utenfor regjeringskvartalet, opplever noen hendelsen som et referansepunkt og et vendepunkt i livet. For andre har ikke hendelsen fått en så sentral del i livshistorien.

Forskere kaller dette fenomenet sentralitet. Nå viser forskning at det er en klar sammenheng mellom sentralitet og høyere nivå av posttraumatisk stress (PTSD).

Mange som gjennomgår noe dramatisk, føler at hendelsen blir et slags vendepunkt. De opplever at de ser annerledes på verden etter det som skjedde. Fra tidligere forskning vet vi at sterke emosjonelle opplevelser oftere blir sentrale i livshistorien, og virkelig overveldende hendelser kan skape «huller» i livshistorien fordi vårt psykiske forsvar kobler ut virkeligheten for å skjerme seg mot overveldende følelser. Når vi opplever noe svært dramatisk, kan disse minnene bli liggende som løsrevne bruddstykker i vår psyke, og plutselig kommer de til overflaten med full styrke og tar oss tilbake til den dramatiske hendelsen. Det er dette man kalle flashbacks og det er et vesentlig symptom på PTSD.

En del av forklaringen på dette fenomenet, kan dreie seg om at minner blir sentrale, og når de blir sentrale, blir de ofte også mer tilgjengelige i hukommelsen, noe som igjen kan føre til høyere symptomer av posttraumatisk stress. Noen minner er ikke direkte løsrevne, men så voldsomme i sin styrke, at de opptar en stor plass i vårt psykiske liv i lang tid etter hendelsen, noe som altså binder våre mentale ressurser til en situasjon preget av frykt, uro, sorg eller andre vanskelige følelser. Da har vi en situasjon hvor vi langsomt begynner å identifisere oss med disse følelsene, som springer ut fra den katastrofale hendelsen, og det kan være med på å påvirke vår identitet og selvforståelse.

Også tidligere forskning har vist at det er en sammenheng mellom hvor sentral en traumatisk hendelse er i en persons livshistorie og nivå av PTSD. En del forskning har sett på hvordan utviklingen av de to fenomenene er over tid. Slike studier kan også si noe om sammenhengen mellom dem.

259 personer som var på jobb i regjeringskvartalet da bomben eksploderte, har svart på et spørreskjema på tre ulike tidspunkter: ti måneder etter, to år etter og tre år etter hendelsen.

Personene ble bedt om å vurdere syv ulike påstander som måler sentralitet, for eksempel:«Denne hendelsen har forandret livet mitt for alltid».«Jeg føler at denne hendelsen har blitt en del av min personlige identitet».«Jeg føler at denne hendelsen har blitt en sentral del av min livshistorie».

Deltakerne svarte også på spørsmål som måler nivå av PTSD.

Resultatene fra undersøkelsen viser at også blant de ansatte i regjeringskvartalet er det sammenheng mellom sentralitet og PTSD, og sammenhengen vedvarer over de tre målingspunktene. Videre undersøkte forskerne hvordan sentralitet påvirker forløpet av posttraumatisk stress.

De undersøkte hvorvidt det tidlige nivået av sentralitet er avgjørende for grad og forløp av PTSD og fant støtte for det: Dersom traumet er en sentral del av identiteten ti måneder etter terrorangrepet, er sannsynligheten stor for at vedkommende scorer høyere på posttraumatisk stress både på dette målingspunktet og senere. Dette tyder på at sentralitet er med på å sette i gang et forløp med høyere nivå av posttraumatisk stress, som vedvarer over tid. Det ser altså ut til at tidlig sentralitet er avgjørende for hvordan posttraumatisk stress utvikler seg.

Det ser ut til at sentralitet også holder personen tilbake fra å bli friskere. Det høye nivået av posttraumatisk stress to år etter terrorangrepet skyldes altså ikke bare at de starter på et høyt nivå. Du kan tenke deg at de sentrale minnene om den traumatiske hendelsen også gjør at du holdes fanget i det høye nivået her og nå. Hendelsene tar bolig i deg, farger din fortelling om deg selv, dine forventninger til fremtiden og legger beslag på følelser og opplevelser i øyeblikket, hvorpå du langsomt utvikler en identitet og en indre fortellerstemme som knytter deg tett til den traumatiske opplevelsen du har hatt. Noen mennesker påvirkes altså ekstremt sterkt av traumatiske hendelser, mens andre lar hendelsen gå forbi, gleder seg over at de overlevde, og lever videre uten å la denne hendelsen bli toneangivende for verken identitet, livsanskuelse eller symptomtrykk.

Det betyr ikke at disse personene, som tar det hardt innpå seg, ikke viser bedring, men at...